24. februar samles ukrainere i Larvik sentrum for å markere treårsdagen for Russlands fullskala krig i Ukraina. Dette blir et arrangement uten offisielle taler, bare minner, sanger, bilder og minnelys.
Tekst: Valentyna Maksymovych
24. februar er en trist dato som endret historiens gang og for alltid ble etset inn i minnet til ukrainere. For tre år siden startet Russland en fullskala invasjon av Ukraina.
Denne dagen vil ukrainere i Larvik komme ut til det sentrale torget om kvelden for å minne verden på at krigen fortsetter, for å støtte hverandre og hedre minnet om de som ga livet sitt for frihet.
– Vi ønsker å samles for og minnes familie og venner som døde. Folk tar med bilder. Barna skal synge flere sanger. La oss tenne lysene. Alle som vil kan komme opp til mikrofonen og si hva de har på hjertet, sier en av arrangørene, Oleh Kovalchuk.
Han er fra Kyiv. Han forteller at 24. februar er en dag som for alltid vil være i minnet hans.
– Dette er en forferdelig dag. Den natten satt sønnen min og jeg og funderte: Blir det krig eller ikke? Og om morgenen hørte vi eksplosjoner. Det var veldig skummelt, minnes mannen om den dagen.
De første månedene hjalp han og sønnen hans territorialforsvaret og frivillige. Men å leve under konstant sirener og angrep ble stadig vanskeligere.
– En dag våknet datteren min av en eksplosjon og begynte å gråte. Da bestemte vi oss for å evakuere. Norge ønsket oss velkommen. De ga oss bolig, mulighet til å lære, og integrere oss, og vi er takknemlige, sier han.
For ham er 24. februar en personlig dag, fordi denne krigen tok bort broren og vennen hans. Han vil ta med bildene deres til torget.
– Min fetter Serhii døde i denne krigen. Han vil alltid være 27 år gammel. Han var lys og alltid smilende. Vi gikk på jakt og fiske sammen. Han elsket livet. Min venn Ruslan døde også. Han var oppriktig. Jeg husker til og med hvordan han lo. Og nå er det stillhet, sier Kovalchuk.
For ukrainere vil denne kvelden ikke bare være en begivenhet, men et øyeblikk der de kan huske, føle og nok en gang si: «Ukraina husker, Ukraina kjemper, Ukraina gir ikke opp.»
De vil uttrykke det som er i deres hjerter gjennom musikkens språk. Barnekoret skal synge sanger som har blitt symboler på håp og kamp.
Koret har inntil ti barn i alderen 6 til 13 år. Deltakerne samles en gang i uken for øvelser og deltar alltid med entusiasme i opptredener.
– Vi har valgt to sanger – «Khaj bude vesna» og «Oi, u luzi chervona kalyna». Alle elsker dem, og alle kjenner dem godt. Dette er vår måte å si at vi, ukrainere, ikke har blitt knekt, forklarer korleder Nina Gromova.
For henne ble 24. februar 2022 også et smertefullt brudd med et fredelig liv. Hun bodde i en forstad til Kyiv, og etter at invasjonen begynte, ble hun tvunget til å forlate hjemmet sitt med barna sine.
– Moren min bor i Larvik. Det var derfor vi kom til henne. Vi prøvde å få det til å se ut som en tur til bestemor for barna. Nå har barna det bra i Norge – de har fått venner, blitt vant til skolen og sitt nye liv. Men innerst inne består forventningen om å komme hjem igjen. Nå, når jeg snakker om det, kommer alt tilbake inni meg igjen. Bilder fra de siste dagene før krigen dukker opp på Facebook. De minner oss om øyeblikk da livet virket vanlig og godt, før alt endret seg, legger kvinnen til.
Arrangementet starter kl. 18:00. Etterpå kan alle som ønsker fortsette samtalen i biblioteket. Der kan ukrainere fortelle hvordan krigen påvirket livene deres og hva flyktningopplevelsen lærte dem. Hver av dem har sin egen historie, men de deler en felles smerte.
